The Creative Nexus
← Kommunikasjon

Filmåret 1997

Hvorfor våget så få norske filmskapere å utfordre publikums humoristiske sans? Jeg ser tilbake på kinoåret da Budbringeren ble en suksess.

Faksimiler fra Nasjonalbiblioteket. Åpne «Filmåret 1997» på trykt side 24 i Rushprint. CC BY-NC-ND.

Les som tekst

Årets norske filmproduksjon har avdekket et stort mangfold, både hva angår tematikk og sjangre. Men hvorfor var det bare Budbringeren som våget å utfordre vår humoristiske sans?

Av Kari Andresen, kulturjournalist og filmkritiker

Balansen mellom filmen som et populærkulturelt og et kunstnerisk uttrykk greier i visse tilfeller å fange den norske kulturen, selvbildet og verdensoppfatningen på nye og overraskende måter. Pål Sletaunes Budbringeren ble i år en stor favoritt hos det norske kinopublikum. Siden kjøpte også tretti andre land rundt omkring i verden rettighetene til filmen. Filmens verdenssuksess kan tyde på at hva et lands befolkning ler av og ser på som sine egne kulturelle særtrekk, først og fremst er fundert på noe allmennmenneskelig. Den egentlige kvalitetene ved Budbringeren ligger i så måte ikke i filmens evne til å kikke inn i sin egen navle, men snarere til å få et stort og mangfoldig publikum til å le av seg selv. Slik befinner Budbringeren seg hinsides et hvert ideal om film som et nasjonalt smykke.

Av årets norske filmproduksjon på ca 15 filmer ble den lille rare og blågrå Budbringeren allerede ved årets begynnelse utpekt til årets uformelle norske «vinner». Siden er den både vist i Cannes og utvalgt til Norges Oscar-kandidat. Som et av de sjeldne tilfellene hvor både kritikere og publikum er positivt enige, er det ikke rart den har skapt ny optimisme på vegne av norsk film. Imidlertid er det ikke så sikkert at Budbringeren vil fungere som noen form for stilsetter. Det er fristende å si at vi med omfavnelsen av Sletaunes film endelig viser bittesmå tegn på å kunne le av våre kulturelle særpreg, noe for eksempel finnene allerede har greid i mange år.

Selv om historiske og biografiske temaer ikke er like sterkt representert som tidligere år, er de fortsatt til stede. Likevel er det snakk om såpass ulike titler som Brent av frost, Gåten Knut Hamsun, Mendel, Tashunga og Stol på Ministeren.

Av de fem filmene er det sistnevnte komedie som har bydd på det mest originale tema. Regissøren Paul-Anders Simma har skildret samers og nordmenns liv i grenseområdene i Finnmark under andre verdenskrig. Med sin buskishumor og minoritetenes ironisering over «makta» avslører ellers den norsk- finsk- svenskproduserte filmen kanskje først og fremst noe norsk filmproduksjon mangler: Evnen til selvironi og fandenivoldskhet. Det nærmeste man kommer humor som ikke er av det ufrivillige slaget, finner man foruten i Budbringeren bare i lavbudsjettfilmen Halvveis til Haugesund, som når sant skal sies likevel ikke påkalte den store latteren.

Regissør Harald Østgaard Lunds film bygger på en utbrukt «norsk roadmovie-idé», en tanke som må ha streifet de fleste som har beveget seg i bil på norske landeveier. Der filmen mangler originalitet, tar den likevel en god del igjen på sitt improviserte blikk på den norske folkesjela, slik den kommer til uttrykk i Telemark, og er definitivt et av årets snodigste innslag

Litterære forlegg

Det har vært uvanlig få illustrasjoner av norske klassikere i år. Det er ikke vanskelig å forstå bekymringen for hvem som skal stå for nyskapningen så lenge pengene i svært stor grad går til forventede bestselgere. Norske regissører blir generelt i alt for stor grad diktert av forlegget. Gang på gang har de henfalt til den sedvanlige adaptasjonsoppskriften hvor filmen har dvelt tungt og dvaskt på litteraturen gjennom kulisser, kostymer og norsk natur i vakkert foto. Istedet for å videreutvikle klassikeradaptasjonen, slik man blant annet har sett det gjort i enkelte utenlandske filmer som den britiske Richard III, er den i år åpenbart blitt nedprioritert.

Derimot ser bestselgeradaptasjoner med Salige er de som tørster ut til å ha etablert nye produksjonsformer som kombinasjoner av fjernsyn og film. Anne Holts romaner ligger stødig men fantasiløst plassert innenfor den storbyrealistiske kriminallitteraturen. Regissør Carl Jørgen Kiønig forsøkte åpenbart å oppveie mangelen på en original historie ved å gi sine filmatiseringer en frisk og utfordrende form. Resultatet ble at han irriterte på seg hele Derrick-Norge som mente de hverken kunne følge handlingen i fjernsynsserien Blind Gudinne med øynene eller høre dialogen så lenge hans jump-cut teknikk ikke fokuserte direkte på de til enhver tid snakkende menneskene.

Salige er de som tørster kan altså plasseres innenfor en relativt gammel skandinavisk kriminalfilmtradisjon sammen med svenskenes Beck, årets adaptasjon av Sjövall og Wahlöö. De andre norske spenningsfilmene fra i år er Etterfølgeren, Insomnia og Livredd – tre gode forsøk som av ulike årsaker likevel må sies å ha strandet i hver sin bukt.

Sosialt engasjement

Med en handling lagt til det krigs- og minebefengte Mosambik forsøkte Tor M. Tørstad med Etterfølgeren å kombinere spenning med et sosialt engasjement. Historien om bistandsarbeideren som ruller opp snuskeriet rundt landets mineproblematikk fikk hard medfart av pressen allerede ved premieren i Haugesund. Filmen hadde åpenbart blitt tillagt høye ambisjoner om å virke opplysende og bevisstgjørende innenfor den kommersielle sjangerfilmens konvensjoner. Oliver Stone er en av de få som i enkelte tilfeller har klart noe slikt, og er av den grunn også en av verdens mest utskjelte og latterliggjorte regissører. En film laget for norske ressurser må nødvendigvis slite enda hardere for å oppnå publikums velvilje, ihvertfall som «en annerledes kriminalfilm» som plakaten lovet.

Som en slags diametral motsetning til Etterfølgeren, står Are Kalmars actionfilm Livredd. Filmen er usedvanlig brutal «til å være norsk» som det heter, og uten annet innhold enn det som holdes opp i ansiktet på publikum. I det samme man har fattet en viss sympati for hovedpersonen og hans ironisering over sin egen umodenhet, mister filmen all bakkekontakt og blir en meningsløs voldskavalkade. Filmen vitner likevel i beste fall om en filmskaper som ved å legge av seg hvalpefaktene har gode muligheter til å stå i fronten av en ny regissørgenerasjon.

Erik Skjoldbjærgs Insomnia ble også vist i Cannes og trakk hverken plagsomt tungt på ambisjoner om å passe fjernsynsformatet, hvalpefakter eller sosialt engasjement. Den uhyggelige handlingen er lagt til blasse landskaper i lyse, nordnorske sommernetter ribbet for postkortestetikk. Selv om historien ikke er spesielt overraskende til å være en psykologisk thriller, representerer den likevel en ny og interessant retning innenfor den tradisjonelt staute norske spenningsfilmen. Dessuten er filmen, i likhet med Budbringeren, et resultat av et tett og vellykket samarbeid mellom forfatter og regissør, noe som forhåpentligvis følges opp i andre filmer. Filmens styrke ved den vakre og kjølige distansen til sin egen historie blir imidlertid også den største innvendingen mot filmen, som ikke engasjerer så sterkt som en thriller burde.

Færre barnefilmer

For et par år siden begynte det for alvor å murre en viss misnøye over alle barnefilmproduksjonene i Norge. Både innenfor kort- og langfilmproduksjonen mente man at norsk barnefilmproduksjon bar mer preg av å være produsert som øvelser og svenneprøver enn av en genuin interesse for denne bestemte formen. Det ble også sagt at barnefilmprosjekter var lettere å finansiere enn annen film.

At det i år bare er blitt produsert tre filmer som kan føye seg innenfor begrepet barnefilm, sier i grunnen ingenting om gyldigheten i disse påstandene. Det de imidlertid forteller noe om, er at publikum sultefores på gode norske filmer for barn. Handlingen til Lars Bergs Maja Steinansikt er lagt til en moderne barnetilværelse i Oslo, og dreier seg om «alt som er riktig», - skilsmisse, flytting, vennskap og en rar og uforståelig voksenverden. Den inntar til en viss grad et irriterende «vi forstår ungene så godt-perspektiv»: Pappas lakk-og latex bekledde elskerinne i Laila Goodys skikkelse sørger nok for høy heksefaktor, men er også et pinlig forsøk på å gjøre filmen så frisk, freidig i takt med tiden som mulig - (for gjespende alenefedre?) Den stødige, men relativt anonyme filmen vitner om at norsk filmbransje kanskje burde tenke helt nytt i letingen etter gode manusforfattere og regissører for barnefilm. Det er bra at det også kommer filmer som Onkel Oscar av Evald Otterstad, som tross alle skavanker foregår i høyst ujålete lokale settinger hvor barndom fortsatt er barndom. Den litt hjemmesnekrede filmen representerer en ofte uttalt nødvendig motvekt til sentralisering så vel som amerikansk familiefilmdominans.

Mendel er årets eneste oppvekstfilm, men kommer i så måte langt bak i rekken av filmer som i et drøyt tiår blant annet har befattet seg med femtitallet. Regissør Alexander Røsler ser etterkrigs-Norge med øynene til en ni år gammel jødisk flyktninggutt og har i så måte fortalt en ny historie innenfor filmens etterkrigsunivers. Mendel inneholder åpenbare paralleller til dagens unge nykommere i landet og deres opplevelser av å være fremmede i en norsk kultur. I så måte har filmen gjort menneskeskjebner fra etterkrigstiden tilgjengelige for et yngre publikum samtidig som den også er en oppveksts - og miljøskildring for et voksent publikum. Imidlertid påpeker også Mendel hvor sjeldent norsk film befatter seg med mennesker som lever i outsidertilværelser utover de sedvanlige bygdeoriginalene.

Kjærligheten mellom to mennesker fra et fiskevær i Finnmark utsettes for harde prøvelser i Knut Erik Jensens Brent av frost - først under andre verdenskrig, senere også under den kalde krigen. De historiske hendelsene er med Stig Henrik Hoff i hovedrollen skildret fra et nordnorsk perspektiv hvor oppfatningen av hvem som er venn og fiende ikke nødvendigvis kunne bli det samme som lenger sør. Jensen tar i likhet med grekeren Angelopoulos utgangspunkt i realismen, men tilfører også handlingen nærmest drømmeaktige sekvenser. Bruken av musikk og tekst og et ellers langt mer visjonært formspråk enn hva man er vant med innenfor norsk film, minner også om russiske og østeuropeiske filmtradisjoner. Filmens forening av kjærlighet, politikk, natur og historie griper oss - ikke minst fordi den også har et godt og humoristisk blikk på sine skikkelser. Aldri før har noen greid å føre livet i nord-Norge inn i den europeiske historien eller filmtradisjonen på samme måte som er tilfelle her. Om Budbringeren er blitt den offisielle vinneren, kan man utrope Brent av Frost til den moralske. For Knut Erik Jensens film er den norske filmen som kanskje risikerer mest og vinner mest.

Spesielt interesserte

Bare en annen film har i år tatt tak i en menneskeskjebne som ikke var innviet i det gode fellesskap. Haakon Sandøys Til ditt eget beste utgjør et viktig dokument i den mye omtalte Juklerødsaken og den langvarige debatten rundt det norske psykiatrivesenet. Mange hadde nok ønsket at dokumentaren som inneholder materiale tatt opp over en rekke år skulle blåse liv i debatten rundt et tilsynelatende uangripelig psykiatrisk helsevesen. Den ble imidlertid også et eksempel på hvor avhengig slike dokumentarfilmer og andre filmer med sosiale temaer er av å ha øvrige medier i ryggen. Om temaet ikke blir oppfattet som sensasjonelt nok, faller fort disse filmene av lasset og ender kun som en erfaring for menigheten og de spesielt interesserte. Mens man gjennom nittitallet har sett en rekke helaftens norske dokumentarfilmer bli satt opp på kino, har det i år bare vært Til ditt eget beste. Interessen for dokumentarfilmen som form, ikke bare dens innhold må pleies og ivaretas gjennom hyppige oppsetninger. Norske kinoers økende vilje til å sette opp utenlandske helaftens dokumentarer er i så måte også svært viktig for den norske dokumentarfilmproduksjonen.

Ikke all film er like lett å plassere innenfor ulike i form og sjangrer. Med Pust på meg forsøkte man så langt som mulig å vri seg unna enhver kategorisering. Prosjektet med å forene fem regissører med fem forfattere kan med litt godvilje betraktes som en spillefilm selv om de ulike delene uvanlig fort ble vist hver for seg på NRK. Det beste med prosjektet var at det startet noe så sjeldent i norsk tabloidpresse som en debatt rundt filmproduksjon og hvem som til en hver tid skal ha det siste kreative ord - final cut.

Som en liten utstikker er det også verdt å kommentere de mange gode skuespillerne norsk film etterhvert kan ta i bruk. Filmerfaringen hoper seg opp hos unge skuespillere som Stig Henrik Hoff, Robert Skjærstad, Andrine Sæther, Maria Bonnevie, Bjarte Hjelmeland og Laila Goody. En liten tendens jeg mener å kunne se uten riktig å ha empirisk belegg for det, er at filmbransjen har vært flinkere til å være trofaste mot de mannlige talentene ved å bruke dem i flere filmer og dermed gi dem stadig større erfaring. På kvinnesiden skifter ansiktene langt oftere for hver film. Det er bra at det åpenbart er flere å velge mellom, men de kvinnene som brukes er ofte preget av manglende erfaring og for liten integritet i sine ulike roller.

I et klima der den amerikanske filmindustrien stadig overtar større deler av publikum blir fremme av europeiske lands egen filmproduksjon ofte sett som et selvfølgelig prosjekt. I de fleste nasjoner anses de offentlige støtteordningene som den eneste effektive motvekten til kommersialisering, noe som gjør filmproduksjon til et offentlig anliggende. Men også filmer produsert innenfor offentlige støtteordninger er avhengig av markedskreftene for å komme ut til publikum og bli såkalt vellykkede.

Derfor er det i utgangspunktet en absurd tanke at filmer med åpenbar inspirasjon fra amerikansk kommersiell sjangerfilm skal produseres med offentlige midler. At en film som Livredd skal fremme den norske filmen kan i første omgang virke like fjernt som om en MacDonald-resturant i Gudbrandsdalen skulle få kulturstøtte fordi dekoren består av gammelt jordbruksutstyr. Enda mer absurd ville det likevel vært om ikke den store kulturelle påvirkningen fra amerikansk populærkultur også skulle gi seg utslag i vår filmproduksjon.

De mange nye norske sjangerfilmene står ikke alene, men tilhører en tendens til at yngre europeiske regissører i stadig større grad lar seg inspirere av amerikansk film. Isteden for å delta i det gamle europeiske korstoget mot den, har man slappet av en smule i forhold til europeiske dannelsesideal. Innenfor denne atmosfæren prøver norske regissører blant annet ut hvordan deres fortellinger fungerer innenfor sjangerfilmens sjablonger. Når man så registrerer at det innenfor årets norske filmproduksjon ikke bare befinner seg budbringere, men også en rekke mindre vellykkede forsøk på en mer kommersiell norsk filmproduksjon, så går ikke kritikken nødvendigvis mot den såkalte amerikaniseringen. For det er en innvending det er altfor lett å ty til, men som for lengst har vist seg å ikke føre en noen vei.

Et ønske for neste års filmprodukjon er en debatt mellom filmskapere, kritikere og publikum forøvrig, om hva som egentlig forventes av en norsk filmproduksjon. Det hadde sannsynligvis ikke ført til bedre filmer, men ville kunnet fornye våre forestillinger om hva den kunne være. Det er imidlertid uhyre sjeldent at slike metadebatter oppstår. Det er på tide å finne en måte å utvide debatten omkring den norske filmen til å strekke seg lenger enn til hvorvidt den blir Oscar-nominert, invitert til Cannes eller ingen av delene. Estetiske, fortellermessige og andre innholdsmessige kvaliteter vil på den måten ikke kunne kastes ut i likegyldigheten eller overbærenhetens tomrom, men bli imøtegått. Bare slik vil en norsk filmproduksjon kunne bli mottatt, – ikke som nasjonal men som publikums egen og slik også bli brakt ut i verden på egne premisser.