The Creative Nexus

Kunstig intelligens treffer filmindustrien

Som filmkritiker reiste jeg til filmfestivalene for å se hva som skjedde med filmen. Nå møter bransjen verktøy som kan endre alt fra manus og effekter til hvem som får lage film.

Som ung journalist på nittitallet dekket jeg de internasjonale filmfestivalene. Under en mottakelse en sensommerkveld på terrassen til Hotel Des Bains på Lidoen i Venezia kom den da 26 år gamle Matt Damon med moren ved sin side. De mer garvede journalistene humret over det de oppfattet som et rent PR-grep - det var viktig å overbevise publikum om at de unge stjernene ble passet godt på, og var i trygge hender.

En kvinne foran fotografer og gjester ved et basseng.

Damon var der for å presentere Spielbergs "Saving Private Ryan", det brutale krigsdramaet om en redningsaksjon under D-dagen. Han var på sin reise fra indie-sensation til Hollywoods A-liste. Året før hadde han og barndomsvennen Ben Affleck vunnet Oscar for beste originalmanus for Miramax-filmen "Good Will Hunting" - dramaet om et ungt matematisk geni som må konfrontere sin bakgrunn og sine muligheter. Det var nettopp slike filmer, sammen med "Pulp Fiction", som definerte Miramax' gullalder - tiden da selskapet kunne gjøre ukjente talenter til Oscar-vinnere.

Fra formler til følelser

Det var en tid da den såkalte indie-filmen utfordret Hollywoods formler. I stedet for action og spektakulære effekter, fikk vi filmer som traff noe mer menneskelig. Der studiofilmene hadde presentert forenklede helter og skurker, viste indie-filmen fram mennesker som kunne være både sterke og svake, kloke og dumme på en gang - akkurat som oss selv. Dialogene var skarpe og naturlige, historiene kunne ta uventede vendinger, og dramaet lå ofte i de små øyeblikkene - et blikk, en pause, en tilsynelatende hverdagslig samtale som avslørte noe gjenkjennelig sant om hvordan det er å være menneske.

Når Damon og Affleck i dag uttaler seg om kunstig intelligens, er det verdt å lytte. De har beveget seg mellom Hollywood og independent-film, mellom kommersielle blockbustere og personlige prosjekter. De har erfart filmindustriens transformasjon fra nesten alle tenkelige vinkler.

En industri i omfattende endring

Damon har i flere intervjuer de siste årene påpekt hvordan DVD-salget tidligere gjorde det mulig å ta sjanser, fordi man ikke trengte å tjene alle pengene på kino. Da DVD-markedet forsvant, mistet filmskaperne denne inntektskilden. Strømmetjenestenes algoritmer har siden endret landskapet ytterligere ved å favorisere serier framfor enkeltstående filmer.

Kinomarkedet domineres nå av storbudsjetts franchise-filmer, kjente merkevarer og superhelter. "Barbie" er et perfekt eksempel på hvordan selv lekemerker kan bli blockbustere med det rette kreative teamet. Det finnes fortsatt rom for ambisiøse enkeltstående filmer som "Oppenheimer", men disse er unntak. Det som har forsvunnet er hovedsakelig det kreative mellomsjiktet av filmer med budsjetter fra 20 til 60 millioner dollar – nettopp den type filmer som indie-bevegelsen på 90-tallet representerte.

Disse filmene har i stor grad flyttet seg til strømmetjenestene, der algoritmer favoriserer serier framfor enkeltstående filmer.

Digitale formater erstatter kinosalen

Også filmfestivalene har endret karakter. De var en gang kulturinstitusjoner der nye filmuttrykk ble oppdaget og diskutert, der kritikere og publikum møttes i intense samtaler om filmkunstens utvikling.

Premierene i den legendariske festivalsalen La Perla og de glamorøse mottakelsene på historiske hoteller som Des Bains og Excelsior på Lido utenfor Venezia representerte en æra da film fortsatt var et felles kulturelt ritual. Selvfølgelig var det en del av industriens næringskjede, men festivalene perfeksjonerte den spesielle miksen av børs og katedral som har kjennetegnet filmindustrien. I dag dominerer digitale plattformer og nye visningsformater, og den magiske stemningen som oppsto i mørket mellom publikum og kinolerretet må finne nye former.

Illusjonen som brast

Krisen i Hollywood gikk enda dypere. Mens bransjen kjempet med sitt eget oppgjør, endret publikums medievaner seg fundamentalt. Generasjoner har kommet til som ikke synes det er like naturlig å sitte tett sammen å le og gråte med fremmede i kinosalen. De foretrekker TikTok-videoer, YouTube-innhold skapt av influencere, gaming og interaktiv underholdning - underholdningsformer som er mer personlige, umiddelbare og delbare. Covid-19 akselererte denne utviklingen, og de påfølgende streikene avslørte hvor sårbar hele bransjen hadde blitt. Bunnpunktet ble nådd under Oscar-utdelingen i 2022, da Will Smith gikk på scenen og slo komiker Chris Rock foran et sjokkert publikum. Det var som om all oppdemmet frustrasjon i bransjen eksploderte på direkten.

KI endrer spillereglene

Krisen i bransjen har tvunget fram nye løsninger. Inn i dette turbulente landskapet kommer kunstig intelligens som et mulig svar på både produksjons- og publikumsutfordringene. Fra manusstadiet til ferdig film griper KI-verktøy nå inn i nesten alle ledd av produksjonen.

I manusrommet sitter forfatterne med KI-assistenter som kan analysere historier ikke bare for dramaturgisk kvalitet, men også for hvordan de vil treffe et publikum som har vokst opp med interaktiv underholdning. Under innspilling kan KI brukes til å skape virtuelle bakgrunner som vises på store LED-skjermer, noe som gjør det mulig å produsere innhold raskere og mer kostnadseffektivt. I etterarbeidet har KI-verktøy revolusjonert arbeidsflyten og åpnet for nye former for visuelt uttrykk.

En uventet stemme for endring

Interessant nok er det Ben Affleck, en av indie-filmens største suksesshistorier, som nå har fått oppmerksomhet for sitt overraskende positive perspektiv på kunstig intelligens. "Film vil være blant de siste tingene KI erstatter," sier han. Der Miramax en gang lovet å demokratisere filmproduksjonen, ser Affleck nå KI som en teknologi som faktisk kan innfri det løftet - ved å fjerne kostbare mellomledd og senke tersklene for nye stemmer.

Dette står i skarp kontrast til den generelle holdningen i Hollywood, der mange frykter at teknologien vil ødelegge selve kjernen i filmkunsten. Nicholas Cage advarer om at KI "vil ta instrumentet ditt" - og sikter til skuespillernes fysiske attributter. Tim Burton går enda lenger og kaller teknologien "soulsucking."

Filmskapernes nye verktøykasse

Filmskapere har alltid vært avhengige av studioenes ressurser og godkjenning. Fra manus til ferdig film har prosessen fulgt en streng rangordning der de med mest makt og penger har bestemt hvilke historier som skal fortelles, og hvem som skal få fortelle dem. Selv indie-bevegelsen på 90-tallet, som skulle demokratisere filmen, endte opp med nye portvoktere som Harvey Weinstein.

KI-verktøy kan endre dette maktforholdet. En filmskaper kan nå sitte med sin datamaskin og utforske alt fra manusutvikling til visuelle effekter uten å være avhengig av studioenes millionbudsjetter. Teknologien gjør det mulig å eksperimentere med ulike versjoner av historien, teste ut effekter og til og med skape virtuelle skuespillere - alt før man eventuelt trenger å involvere større aktører.

Det mest spennende er kanskje hvordan KI kan bidra til å bygge bro mellom filmindustrien og det nye publikummet. Der yngre generasjoner har vendt seg til mer interaktive og personlige underholdningsformer, åpner KI for nye måter å fortelle historier på. Publikum kan bli mer involvert i prosessen, historier kan tilpasses ulike kulturelle kontekster, og fortellinger kan få flere lag og dimensjoner enn det tradisjonell film har kunnet tilby.

Kampen om rettighetene

Historiens filmproduksjon har fått en ny dimensjon som råmateriale for kunstig intelligens. KI-systemene trenes på millioner av timer med film og TV, på manuskripter, dialoger og visuelle uttrykk skapt gjennom mer enn hundre år. Dette enorme kulturelle arkivet representerer ikke bare filmhistorie, men er nå også en verdifull ressurs for å lære maskinene om historiefortelling, skuespillerkunst og filmspråk.

Det er nettopp dette Nicolas Cage advarer mot når han sier at KI "vil ta instrumentet ditt". Han sikter ikke bare til fremtidige roller som kan gå til digitale avatarer, men til hvordan hele hans karriere - hver grimase, hver stemmemodulasjon, hver karakteristiske Cage-bevegelse - nå kan analyseres og gjenskapes av KI-systemer. Under Hollywood-streiken i 2023 sto disse rettighetsspørsmålene sentralt. Skuespillerne kjempet for retten til sine egne ansikter og stemmer, mens manusforfatterne krevde beskyttelse mot at KI kunne kopiere deres skrivestil.

Det handler ikke bare om opphavsrett i tradisjonell forstand, men om hvor grensen går mellom inspirasjon og kopiering, mellom kunstig og menneskelig kreativitet. Samtidig åpner teknologien for nye forretningsmodeller der publikum potensielt kan få rettigheter til å videreutvikle og tilpasse innhold. Men da må først de juridiske rammene på plass.

Klipp til fremtiden

Filmindustrien har alltid omfavnet ny teknologi - fra spesialeffekter til digital distribusjon. De som har klart seg best er de som har sett fremover heller enn å dyrke nostalgien over tapte formater og visningsformer.

Kunstig intelligens representerer noe mer grunnleggende enn tidligere teknologiske skifter. Den kan analysere hvordan filmer har fremstilt følelser visuelt gjennom historien, og foreslå nye måter å vise ensomhet, kjærlighet eller sorg på lerretet. Den kan hjelpe med å tilpasse disse uttrykkene til ulike kulturelle kontekster, slik at historier kan nå dypere inn i forskjellige publikumsgrupper.

Hollywood-industrien jeg møtte på terrassen i Venezia på 90-tallet er utvilsomt borte. Miramax' fall avslørte at indie-bevegelsens idealer om kunstnerisk frihet skjulte nye former for kontroll. Med kunstig intelligens står vi igjen ved et vendepunkt. Verktøyene som nå utvikles kan gi flere mulighet til å fortelle sine historier på sin måte. Men først når publikum stoler på systemet som forteller historiene, kan de igjen la seg forføre av dem.

Ben Affleck uttalte seg om kunstig intelligens (KI) i filmindustrien under CNBC's Delivering Alpha 2024 investortoppmøte denne måneden.

Matt Damon forklarer hvorfor kinofilmer ikke kan produseres på samme måte som før.

Matt Damons perspektiver på KI

Illustrasjonsbildet skapt av meg og Dall-E er inspirert av en selvbiografisk anekdote fra den berømte filmkritikeren Pauline Kael. I sin bok "I Lost It At The Movies, Film Writings 1954-1965" skildrer Kael en minneverdig opplevelse fra et pool party hun ble invitert til som skribent. Scenen utspiller seg ved et basseng i Beverly Hills, hvor Kael, iført en brun ulldrakt, føler seg malplassert blant de "dyrt avkledde" gjestene. Denne hendelsen blir et treffende bilde på kulturkollisjonen mellom Kaels intellektuelle bakgrunn og Hollywoods glamorøse overflate, og illustrerer spenningen mellom de intellektuelle filmelskerne og Hollywood

Les originalen på LinkedIn ↗