Dagens eldre er ikke nødvendigvis mette av dage – slik det ofte ble sagt før, når folk kjente seg ferdige etter et langt liv med slit, sykdom og lite smertelindring. De er ikke klare for å gi seg, og vil lære, bidra, oppleve mer. Men kroppen følger ikke alltid viljen.

Det gir grobunn for en ny type uro jeg kaller rekkeviddeangst: følelsen av at det er mange kilometer igjen av livet, men at batteriet nærmer seg tomt.
Samtidig strammes det inn i helsetjenesten. Vi lever lenger med sykdom, men det er stadig færre til å hjelpe oss. Teknologi og KI kan bidra – hvis det brukes med innsikt og tilpasning. Ikke som erstatning for menneskelig kontakt, men som støtte for livsutfoldelse og egenmestring.
Mine foreldres generasjon har levd gjennom tiår med nesten uavbrutt framgang: høyere lønn, bedre helse, tryggere økonomi, større frihet. Kanskje er det nettopp derfor frustrasjonen blir så tydelig når kroppen sier stopp? De vet hva mer som finnes der ute.
Vi overlever mer – men lever lenger med plagene
Helsedatadagen 2025 ble det løftet frem et velkjent paradoks. Medisinske fremskritt gjør at vi overlever sykdommer som tidligere tok liv, men ofte med plager som varer livet ut. Samtidig er det stadig færre ansatte i helsetjenesten til å møte de økende behovene. Flere trenger hjelp, færre kan gi den. Det er en utvikling som tvinger frem nye spørsmål – ikke bare om teknologi, men om hva vi egentlig mener med helse, hjelp og håp.
Vi kommer ikke i mål uten helsedata og smartere bruk av KI. Vi må samarbeide om infrastruktur, dataflyt og digitale løsninger. Men det må gjøres klokt – og menneskelig.
Teknologi som støttespiller
Jeg har formidlet automatisering og kunstig intelligens i mange år, og lenge før det ble allemannseie. Jeg har aldri vært i tvil om potensialet. Men spørsmålet er hvordan vi bruker det - og til hva. Ikke bare for å oppdage, analysere og forutsi sykdom, men for å støtte noe så enkelt – og samtidig så krevende – som måten vi lever livene våre.
Hvis teknologien kan hjelpe oss med å gjøre litt mer av det vi allerede vet er bra – litt oftere, litt enklere – kan den bidra til ikke bare å forlenge livsspennet men også livskraften.
KI som personlig helsecoach
I en felles kommentar i Time beskrev i 2024 OpenAI-grunnlegger Sam Altman og mediegründer Arianna Huffington hvordan kunstig intelligens kan bli en individuell helsecoach. En partner som følger med, minner på, foreslår og støtter. Ikke som erstatning for helsepersonell, men som en hverdagsnær hjelper på fem nøkkelområder for god helse: søvn, mat, bevegelse, stress og sosial kontakt.
Artikkelen beskriver hvordan KI-coachen kan gi persontilpasset hjelp til en person med diabetes med å finne balansen mellom jobb og helsevalg, eller støtte en eldre som vil mer enn hun får til på egen hånd. Den kan også gi struktur til en som forsøker å komme i gang etter en livskrise – ved å minne på små steg, holde oversikt og gi følelsen av fremdrift når alt annet står stille.
Teknologi gir handlingsrom
Kardiolog og KI-forsker Eric Topol utdyper dette perspektivet i boka Super Agers (2025). Her peker han på at genetikk spiller langt mindre rolle for sunn aldring enn vi tidligere har trodd.
Det som virkelig gjør forskjell, er vaner – og vilje til å ta i bruk teknologiske hjelpemidler som gir oversikt, støtte og kontakt med omverdenen.
Topol har studert eldre som bevarer både fysisk og mental kapasitet langt inn i alderdommen. Felles for dem er ikke mirakelkurer, men styrketrening, god søvn, sosial kontakt – og evnen til å bruke teknologi som verktøy i eget liv.
Slik sett kan teknologi, brukt med klokskap og tilpasning, være et virksomt botemiddel mot rekkeviddeangst. Ikke ved å løfte oss ut av alderdommen, men ved å gi flere mulighet til å leve den med opplevelsen av innflytelse – på liv, helse og hverdag.
KI kan ikke gi kjærlighet. Men den kan gjøre det litt lettere å komme seg ut døra, ved å foreslå å møte hun du liker å gå tur med. Den kan holde styr på avtaler, og minne deg på at barnebarnet har bursdag i dag. Den kan sette på den sangen som alltid gir deg energi – når du trenger et lite puff for å komme deg opp av stolen. Den kan lage handlelisten for akkurat det du pleier å kjøpe på tirsdager og legge til forslag om noen sunne retter, og foreslå en ny podcast om et tema du nylig søkte opp. Når dagene glir i hverandre, kan den hjelpe deg å se sammenhengene igjen – og minne deg på det som betyr noe for deg.
Det er kanskje ikke spektakulært. Men det kan være forskjellen som gjør at du fortsatt føler deg som deg selv – ikke minst for dem som lever alene, og i et helsevesen der ressursene blir stadig knappere.
Jo mer vi kan håndtere selv, dess mer avlastes systemet. Men det forutsetter at vi faktisk kan – og at vi har teknologien og ferdighetene som trengs. Det er ikke gitt. Vil det finnes et tilbud til dem som faller utenfor – eller blir de rett og slett ikke regnet med i det nye helsebildet? Eller er det nettopp de svakeste som blir avspist med KI-hjelp – og bare det?

En norsk vei
Under lanseringen av Helsedirektoratets rapport om språkmodeller og risiko i helsefeltet – i samarbeid med Nasjonalbiblioteket 16. mai – ble behovet for en norsk tilnærming tydelig understreket. En tilnærming som tar hensyn til vårt språk, vår befolkning og hvordan vi organiserer helsetjenestene våre.
I USA drives utviklingen av de store teknologiselskapene. I Kina er det staten som styrer. Begge steder formes teknologien av sterke interesser – enten økonomiske eller politiske – med lite plass til lokale behov, åpenhet eller medvirkning.
Norge har fortsatt mulighet til å velge en annen vei.
Levetid og rekkevidde
Kanskje handler det ikke om teknologien i seg selv – men om hvordan vi bruker den til å styrke menneskers mulighet til å leve på egne premisser. Ikke for å erstatte det menneskelige, men for å muliggjøre det.
De fleste av oss drømmer ikke om udødelighet. Men vi ønsker å få til litt mer. Tenke litt klarere. Holde fast i det som gir livet verdi – selv når tempoet senkes. Da trenger vi teknologi som ikke bare er kraftfull, men klok. Som støtter uten å styre. Som hjelper oss å være mer oss selv, litt lenger.
Rekkeviddeangst er ikke bare et spørsmål om alder. Det er et eksistensielt symptom i en tid der både mennesker og teknologier beveger seg stadig raskere. Brukt med innsikt kan KI bli en støttestruktur – ikke bare for kroppen, men for livsutfoldelsen. Ikke for å erstatte den menneskelige kontakten, men for å muliggjøre den. Ikke bare for at vi skal rekke det vi vil, men for at vi fortsatt skal rekke ut til hverandre.

