Oppmerksomheten din utvinnes som olje. Det kalles attention fracking. Du er ikke svak fordi du er sliten av nyheter – systemet er designet for å utarme konsentrasjonen din. Løsningen er ikke digital detox. Det er kollektiv handling.

Natten til 9. november 2016 la jeg meg i troen på at Clinton hadde vunnet. Vi våknet til Trump. Siden da har jeg vært i beredskap, mobilen klar til neste krise. Nedstengningen i 2020. Ukraina. Gaza. Alle hendelser som har krevd og fortjent oppmerksomhet. Men samtidig, all den andre støyen.
Jeg er en del av dette selv. Både som journalist og kommunikasjonsrådgiver har jeg brukt år på å bygge strategier for å nå gjennom støyen. Nå konkurrerer jeg om oppmerksomhet i et system designet for å utvinne den. Og jeg er ikke alene. Enten du leder team, formidler forskning eller bygger bedrifter – systemet som utvinner vår oppmerksomhet påvirker hvordan vi jobber, tenker og skaper.
Det finnes selvsagt gode grunner til å følge med på nyhetene. I krisekommunikasjon vet vi for eksempel at troverdig informasjon bidrar til å dempe frykt. Det samme gjelder innen helse. Samtidig søker vi også de sterke følelsene nyheter kan utløse.
Oppmerksomhet har blitt en handelsvare
Plattformene for sosiale medier er designet for engasjement uansett konsekvens. Nyhetsmediene konkurrerer på samme premisser, ofte mot bedre vitende. Sammen har de skapt en økonomi der oppmerksomheten vår behandles som en ressurs som kan utvinnes, måles og selges.
Forretningsmodellen har ingen innebygget grense for hvor mye den oppfordrer oss til å konsumere. Litt som grensehandelen som får det til å virke helt naturlig å handle kilovis av smågodt.
Resultatet er et system som tjener på at vi aldri helt slipper taket. Ikke fordi det er noe galt med teknologien i seg selv, men fordi forretningsmodellen krever konstant oppmerksomhet.
Attention fracking – å utvinne oppmerksomhet
På årets re:publica-festival i Berlin satte den amerikanske akademikeren D. Graham Burnett navn på mekanismen: attention fracking. Han beskriver oppmerksomheten vår som en ressurs som utvinnes på samme måte som olje eller gass. Plattformene borer i følelsene våre. De splitter oppmerksomheten i fragmenter. De presser den ut gjennom algoritmene og selger den videre på markedet.
Akkurat som skiferfracking ødelegger naturen for en kortsiktig gevinst ødelegger attention fracking i følge Burnett dypere kvaliteter i oss som refleksjon, kreativitet og empati. Men noen tjener på ikke å la oss hvile.
Problemet kan ikke løses ved at du prøver alt du kan å ikke ta mobilen opp av lommen eller å krype ned i et TikTok-hull
Alvoret var ikke mindre før
Forteller verdensnyhetene oss om en mer alvorlig situasjon i dag? Kanskje. Men det var alvorlig også da jeg begynte å lese nyheter. Våpenkappløpet mellom supermaktene. Jernteppet. Sovjets invasjon av Afghanistan. Alexander Kielland-ulykken hvor pappaer fra hele distriktet omkom. Gaddafi i Libya. Iran-Irak krigen. Falklandskrigen. Borgerkrigen i Nord-Irland. Statskupp og borgerkrig overalt i Sør-Amerika. Hungersnød i Etiopia. Apartheid i Sør-Afrika. Treholt tiltalt for spionasje. Nynazister i Oslos gater. Politiet slo løs på ungdommer fra Blitz. Rasende, arbeidsledige briter i kjølvannet av Margaret Thatchers nedleggelse av gruver og tung industri. Romfergen Challenger som eksploderte med de smilende astronautene. Afghanske barn som fikk sprengt av lemmer etter å ha plukket opp leker i minelagt terreng. Nedfall fra Tjernobyl. Sur nedbør drepte fiskevannene på vestlandet. Hull i ozonlaget. Den første intifadaen. Og i bakgrunnen døde en generasjon unge av AIDS.
Alvoret var der. Men dramaturgien var annerledes.
Jeg kan tidfeste disse hendelsene. Challenger i 1986. Alexander Kielland i 1980. Thatcher-streiken i 1984. Det var mulig fordi nyhetene kom i porsjoner: papir, radio, TV. Størrelsen på titlene, plasseringen på avissiden og nyhetsoppleserens ansiktsuttrykk og toneleie signaliserte hvor alvorlige de var. Og det var pauser imellom. Ble det for mye, kunne jeg trekke meg unna, lukke avisen, skru av radioen, slå av skjermen og gjøre noe annet.
I dag tar ikke nyhetsstrømmen pause. Det finnes ingen av-knapp. Vil dagens tenåringer kunne tidfeste sin tids kriser på samme måte? Eller smelter alt sammen til en uavbrutt følelse av krise uten klare avgrensninger?
Hvorfor du er sliten av nyheter (og hvorfor det ikke er din feil)
Konflikter spisses og titlene hardner til. Indignasjonen brukes som drivstoff. På kort sikt virker det. Folk klikker, deler og reagerer. Men det er hardt å leve i konstant beredskap. Følelsene strekkes til det ytterste. Slik vokser også fenomener som news fatigue og news avoidance frem. Noen trekker seg unna.
Forskning fra Reuters Institute viser at en stadig større del av befolkningen bevisst unngår nyheter. Folk unngår nyheter fordi de opplever dem som overveldende negative, utmattende og irrelevant for deres liv, samtidig som sosiale medier prioriterer underholdning fremfor journalistikk.
Ofte legges ansvaret på individet. Blir du sliten, ta en pause. Føler du deg overveldet, logg av eller ta en digital detox. Men det er systemet som er designet for å slite oss ut. Jo mer vi føler oss forpliktet til å «følge med», desto mer verdifull blir oppmerksomheten vår. Det er en økonomi som tjener på at vi er redde for å gå glipp av noe.
Tre ting å huske:
- Attention fracking er ikke din personlige svakhet – det er et systemisk problem
- News fatigue er et symptom på utnyttelse, ikke manglende selvdisiplin
- Løsningen ligger i kollektiv handling, ikke individuell motstand
Märtha, Durek og industriell utvinning av indignasjon
Ta Märtha Louise og Durek Verrett. Uansett hva vi mener om dem, er saken et perfekt eksempel på attention fracking i praksis. Hver nye avsløring, hvert intervju og episode genererer titalls artikler, tusenvis av kommentarer, millioner av klikk. Indignasjon, underholdning, sjokk - alt som driver oppmerksomhet effektivt.
Selvsagt spiller aktørene selv på dette. De vet hvordan systemet fungerer. De leverer det mediene vil ha. Men de er heller ikke skaperne av systemet. De opererer innenfor en infrastruktur som eksisterte før dem og vil eksistere etter dem.
Vi ser mekanismene, men klikker likevel. Mange fordi algoritmen serverer det i feeden mellom krigsrapporter og advarsler om ulovlig droneaktivitet, slik at skillet mellom viktig og trivielt viskes ut.
Problemet er ikke at folk er interessert i kongehuset eller kjendiser. Problemet er at plattformene og mediene gjør denne interessen om til et industrielt utvinningsmønster. Hver scroll, hvert klikk, hver deling blir målt og monetisert. Jo mer indignasjon, desto høyere engasjement. Jo høyere engasjement, desto flere annonsekroner.
Og mens vi bruker oppmerksomheten vår på dette, hva går vi glipp av? Hvilke viktige sammenhenger får ikke plass? Hvilke dypere analyser forsvinner i støyen?
Hva betyr dette for deg?
Hvis du jobber med kommunikasjon, ledelse eller kreativt arbeid, møter du dette daglig:
- Du konkurrerer om oppmerksomhet på plattformer som belønner de sterkeste følelsene
- Dine ansatte er konstant tilgjengelige
- Vår evne til dyp konsentrasjon eroderes av systemet vi opererer i
Dette er ikke bare et medieproblem. Det er et arbeidsmiljøproblem og et lederansvar.
Attention activism – individuelt eller kollektivt?
Burnett foreslår noe han kaller attention activism. I stedet for å tenke på oppmerksomhet som en privat ressurs vi må forvalte alene, bør vi se på den som en felles ressurs vi må beskytte. Akkurat som vi verner miljøet, bør vi verne oppmerksomheten.
Løsningen ligger altså ikke i individuell selvdisiplin. Den ligger i systemiske grep og kollektiv handling. Det handler om å forstå mekanismene bak oppmerksomhetskapring. Hvordan virker algoritmene? Hvordan utvinnes vi? Det handler om å kartlegge stedene der "frackerne ikke kan nå oss". En sveiser med hjelm som bare ser gnistspruten, en fjellklatrer uten telefon, et barn som legger kabal på farmors spisebord. I sommer stilte jeg spørsmålet: hvem eier egentlig barns tid og oppmerksomhet i nyhetsbrevet Tikktakk, TikTok.
Men her ligger også Burnetts svakeste punkt. Hvem har egentlig råd til å slå av mobilen? En alenemor med to jobber har ikke samme handlingsrom som en Brooklyn-intellektuell. Sykepleierne på min arbeidsplass kan ikke la være å svare når vaktplanen endres. Slår vi av mobilen, slår vi av kontakten med jobb, ansvar og økonomi.
KI kan forsterke problemet - eller løse det
På 1800-tallet gjorde dampmaskinene nye former for hardt fabrikkarbeid mulig. Problemet var ikke dampmaskinen, men fabrikkeiere som ikke brydde seg om menneskelige behov. Det som endret situasjonen, var ikke at arbeiderne sluttet å bruke maskiner, men at de organiserte seg kollektivt.
Vi er i en lignende situasjon nå. "Det er all grunn til å tro at disse maskinene, som er så gode til å gjøre ting bedre enn oss på nesten alle områder, også kommer til å bli bedre enn oss til å gjøre mennesker om til penger," sier Burnett.
Dette skjer allerede. Kunstig intelligens forsterker attention fracking dramatisk. Algoritmene blir enda bedre til å finne de eksakte triggerpunktene som holder oss festet til skjermen. KI kan gi mer presis kuratering av nyhetsstrømmer, mer raffinerte måter å utvinne følelsene våre på.
Men teknologien kan også brukes motsatt. KI kan bygge nyhetsformater som vektlegger forklaring fremfor frykt. Den kan utvikle filtre som skjermer mot manipulasjon. Den kan analysere hvordan oppmerksomheten vår tappes for så å motvirke det.
Vi står overfor to parallelle løp. Et der KI driver oppmerksomhetsjaget enda lenger. Et annet der teknologien brukes til å gjenvinne dybden vi har mistet. Hvilket løp som vinner, avhenger av valgene vi tar nå – som teknologiutviklere, medieaktører, lovgivere og samfunn.
Mobilen ligger fortsatt på nattbordet. Men det hjelper ikke å bare slå den av. Vi trenger strukturelle endringer som gir oss tilbake kontrollen – over teknologien, over arbeidslivet, over informasjonsstrømmene. Vi trenger å bli enige om hva slags oppmerksomhet systemene får lov til å ta.
Hva er din erfaring? Hvordan opplever du attention fracking i din bransje eller rolle? Hva ville hjelpe mest – regulering, ny arbeidskultur, eller noe helt annet?
Del gjerne nyhetsbrevet med noen som trenger å høre at det ikke er deres feil at de er slitne.

