The Creative Nexus

Den offentlige stemmen har fått nye eiere

En forelder eller en lokal reporter kan nå fram der en institusjon kommer til kort. Hva skjer med kildekritikken og ansvaret når den enkelte får en større offentlig stemme?

Jeg kom hjem fra årets journalistikkfestival i Perugia med et spørsmål som knapt stilles i norsk offentlig debatt. Hva skjer når enkeltpersoner overtar oppgaver som journalister og kommunikasjonsfolk alltid har hatt monopol på? For noen er det et tap av kvalitet og ansvar. For andre er det første gang de har en reell mulighet til å nå ut på egne premisser.

Kari Andresen med en kaffekopp ved en kafédisk i Perugia.
Foto: The Creative Nexus

David Caswell, som har bygget KI-verktøy for BBC News Labs, sa på festivalen at mediebransjen ligner hestestallbransjen ved bilens gjennombrudd. Mens stalleierne la fullt fokus på å bygge bedre staller og avle bedre hester, tok bilene over.

Caswell snakket om journalistikk. Men beskrivelsen treffer like godt de offentlige informasjonstjenestene.

Jeg har jobbet i begge feltene lenge nok til å vite at mye av arbeidet ikke treffer godt nok. Nettsider skrives for å tilfredsstille rapportkrav, med struktur og språk tilpasset institusjonen som produserer dem. Informasjon gjøres bare tilgjengelig på norsk i et land der mange familier har et annet morsmål. Innholdet oppdateres mer i takt med budsjettet enn med behovene. Jeg har selv produsert kommunikasjonsmateriell som neppe ville ha møtt en urolig pasients spørsmål etter en diagnose. Og jeg har produsert journalistiske saker der kilden ikke kjenner seg igjen i sin egen historie fordi vinkelen ble satt i redaksjonen før intervjuet startet. Det er det vi har.

Inn i dette systemet kommer KI og endrer vilkårene fullstendig for hvem som kan delta i offentligheten, og på hvilke premisser. Retten til informasjon og ytringsfriheten henger sammen, og begge er under press.

Ytringsfrihet er en individuell rettighet. Fri presse er en institusjon. Vi er i ferd med å miste den ene mens vi tror vi forsvarer den andre.

Vi arvet et system og begynte å kalle det optimalt

Ytringsfrihet har alltid vært en rettighet i prinsippet. I praksis har det å utøve ansvaret vært forbeholdt enkelte profesjonelle grupper. De hadde trykkepressen, kringkastingslisensen og distribusjonsnettverket. Det fulgte med ansvar. Redaktøransvar, kildebeskyttelse, presseetiske normer. Og på kommunikasjonssiden: store digitale plattformer, informasjonsplikt, krav til klarspråk og faglig kvalitetssikring i institusjonen.

Hvem som helst med en telefon kan nå bygge rekkevidde. Ansvaret som fulgte med distribusjonsmakten følger ikke automatisk med inn i sosiale medier, podkaster og YouTube. Tradisjonelle medier mister tilgangen til miljøer som ikke lenger stoler på dem og til historier som heller fortelles av dem det gjelder. Det er dette som er det egentlige spørsmålet om offentlig ytringspolitikk i 2026.

I helse stiller vi spørsmål ved hva som skjer med pasientenes sikkerhet når de finner informasjonen i språkmodellene i stedet for på nettsidene våre. Det er et legitimt spørsmål, og det forutsetter at informasjonen vi selv produserer faktisk finnes og når frem. Å optimalisere nettsiden for KI er et svar på det nye, men er det nok?

Forelderen som ikke lenger nøyer seg med sitatsjekk

Ta en forelder til et barn med en sjelden diagnose. Slik det har fungert frem til i dag, har forelderen én rolle: å bli hørt. Som pårørende i et brukerpanel når helseinstitusjonen skal utvikle informasjonstjenester. Som kilde i en featureartikkel når journalisten trenger et menneskelig ansikt på en sak, der redaksjonen kontrollerer rammen, mens forelderens eierskap er avgrenset til en sitatsjekk.

To forskjellige systemer, samme begrensning: andre bestemmer hva som blir sagt, og hvordan. Jeg kjenner begge systemene godt som tidligere journalist og kommunikasjonsrådgiver i den offentlige helsesektoren.

I dag tar den samme forelderen selv eierskap til rammen. Starter en podkast. Intervjuer forskere, dokumenterer behandlingsgapet og stiller spørsmål om hvorfor sykehuset ikke har informasjon på familiens språk. Bygger en nettside med KI på noen timer. Oversetter til ethvert språk. Produserer innhold for hvilken som helst plattform, raskt og med enkle midler.

Det vi gjør er å smelte journalistikk og kommunikasjon sammen på egne premisser. Den gamle grensen mellom feltene gir ikke lenger mening.

Dette er et globalt mønster. Det oppstår særlig der kunnskapen er spredt, miljøet er lite og ingen institusjon har definert det som sitt ansvar. KI truer strukturene i journalistikk og offentlig kommunikasjon, samtidig som det øker kapasiteten til enkeltpersoner med egne budskap.

Algoritmen bryr seg ikke om forskjellen

Den samme nærheten som gir en erfaren jordmor troverdighet i sitt miljø, gir en konspirasjonsteoretiker troverdighet i sitt. Sosiale medier er infrastrukturen som har gjort dette mulig. Den er algoritmisk, nøytral og likegyldig overfor forskjellen mellom en jordmor som faktasjekker med en spesialist og en aktivist som radikaliserer sårbare brukergrupper. Rekkevidde er et tegn på at noe traff algoritmens logikk, ikke på kvalitet.

Normene som gjør journalistikk og offentlig kommunikasjon verdifulle, kildekritikk, transparens, ansvar for konsekvensene av det man publiserer, må følge med ut i de nye kanalene. Det skjer ikke av seg selv.

En ny offentlighet uten navn

Jeg er selv en del av skiftet, gjennom The Creative Nexus. Et ståsted med egen rekkevidde, bygget på egne premisser. Verken første eller siste av sitt slag.

Samtidig forvitrer grunnmuren. Tradisjonell journalistikk mister inntektsgrunnlaget. Informasjonstjenestene mister publikum. Det som skulle bære offentligheten er i ferd med å bli irrelevant for dem det er ment å nå.

Hva skjer med det frie ordet når alle kan nå frem, og ingen lenger holder grunnmuren?

Mulige interessekonflikter: Artikkelforfatteren er ansatt som spesialrådgiver ved Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser.

Les originalen på LinkedIn ↗