Jeg er i Perugia, Italia på International Journalism Festival. Det er tredje gang jeg er her, men i år er stemningen annerledes. Betydningen av kunstig intelligens, big techs dominans og konsekvensene av mediekrisen dominerer nesten alle samtaler.

Som tidligere journalist og nå i kommunikasjon, merker jeg en underliggende uro. Hvordan skal vi forholde oss til en teknologi som både kan hjelpe oss og utfordre grunnlaget for alt vi driver med? Journalister er, med god grunn, opptatt av fakta, presisjon og tillit, men også den gode historien.
Hva gjør det med oss når maskiner kan skrive tekster som ligner våre egne, men uten erfaring, intuisjon eller ansvar? Og samtidig: Kan KI gi oss helt nye fortellerformer?
En idé som fulgte meg fra kreftforskningen
Under arbeidet med å formidle kreftforskning ble jeg kjent med begrepet in silico – brukt om simuleringer som foregår digitalt, i datamaskiner. Vi snakket om in silico pathology, som refererte til prediktive modeller som analyserer vevsbilder og forutsier sykdomsforløp.
In silico er ett av flere latinske begreper som stammer fra naturvitenskapen – fagfelt som opererer med målbare prosesser og kvantifiserbar virkelighet. Vi kjenner også in vitro («i glass»), in vivo («i det levende»), og in situ («på stedet») – uttrykk som er helt naturlige i biologi, fysikk og medisin, men som sjelden brukes om fortellinger.
I humaniora – og i faget vårt, kommunikasjon – har tilnærmingen vært en annen. Presisjonen finnes også her, men den handler ikke først og fremst om måling, modeller og entydige svar – den handler om tolkning, kontekst og flerstemmighet. Som historikeren og forfatteren Yuval Noah Harari, kjent for bøkene Sapiens, Homo Deus og 21 Lessons for the 21st Century, har skrevet:
Naturvitenskapen forsøker å forstå verden gjennom måling og matematiske modeller, mens humaniora forsøker å gi den mening gjennom historier.
Og hva mener vi egentlig med «historie» i denne sammenhengen? Ikke bare nyhetshistorien, slik journalistikken forstår den, men også de store fortellingene og strukturene vi lever i – og med. Vi snakker om realhistorie og idéhistorie, om religion og kulturstudier, om litteratur, kunst, film og medier. Vi snakker om hvordan vi forstår verden, og hvordan vi gir den mening. For å skape sammenheng i det tilsynelatende uoversiktlige. For at verden ikke skal fremstå som kaotisk. Fortelling som form, som metode, som makt. Som struktur i både erfaring og erkjennelse. Og nå: også som noe en maskin kan foreslå for oss.
Og her i Perugia, omgitt av diskusjoner om kunstig intelligens, spør jeg meg:
Hva skjer når disse to tilnærmingene til kunnskap møtes? og hva om fortellinger også kan være in silico?
Fra forteller til mønsterleser
Journalister – og kommunikasjonsfolk som meg – har tradisjonelt skapt historier nesten som in vitro-prosesser: ekstrahert ut fra den virkelige verden og bearbeidet - ikke i reagensrør - men i et kontrollert redaksjonelt miljø. Vi henter inn råmateriale – sitater, hendelser, observasjoner – og «koker sammen» fortellinger med klar dramaturgi, tydelig vinkel og en stilsikker stemme. Arbeidet skjer i språket, i strukturen, i redigeringen – som et slags fortellingslaboratorium der historien formes utenfra.
Men nå skjer det noe.
Vi er i ferd med å bevege oss inn i et in silico-fortellerlandskap. Fortellingene skapes ikke lenger bare utenfra, i trygg avstand fra kaoset – kanskje må vi nå finne dem i det. I informasjonskaoset. I datastrømmer. I uoversiktlige mengder tekst. I mønstre vi selv ikke klarer å se, men som KI kan avdekke.
Hva betyr det for oss som jobber med tekst og formidling, når historiene ikke nødvendigvis lenger skal formes – men finnes? Når fortellingen ikke starter med en idé vi har, men med et mønster i et datasett, en uventet sammenheng mellom hendelser, eller et signal fra et system som har sett noe vi selv ikke har merket?
Der vi tidligere begynte med en vinkel, et språk og en struktur, kan vi nå bli utfordret til å lese det som allerede finnes – i dataene, i bevegelsene, i noe som oppstår hinsides språket.
Utforsking av ukjent terreng.
Det slår meg at visuell journalistikk og det som her på festivalen omtales som open source investigations, kan bli en form for in silico storytelling. Der handler det om å finne fortellinger gjemt i fragmenterte data – satellittbilder, kart, video, regneark – og sette sammen slike bruddstykker for å avdekke mønstre og skjulte hendelser. Det minner meg om hvordan vevsbilder i in silico-patologien blir brutt ned i små bildefragmenter – tiles – som algoritmer og nevrale nettverk kan analysere og sette sammen til mønstre patologer ikke selv klarer å se i mikroskopene sine.
Og kanskje kan dette også bli fremtiden for journalistikken. At også data som - bilder, videoklipp og dokumenter – deles opp, tolkes, og settes sammen igjen i samspill mellom maskiner og mennesker. Vi har ikke kommet helt dit ennå, men konturene er der. I verktøyene. I metodene. I måten vi begynner å orientere oss i uoversiktlige informasjonslandskap.
Jeg har sett et godt eksempel på dette her i Perugia. I en presentasjon kalt From data to impact: visualising open source investigation, viste Benjamin Strick og Suzanne Vanhooymissen fra Centre for Information Resilience hvordan åpne datakilder – satellittbilder, videoer, kart og Excel-ark – kan brukes til å dokumentere krig og krigsforbrytelser. Gjennom prosjekter fra Gaza, Ukraina, Sudan og Myanmar demonstrerte de hvordan fragmenterte data blir omformet til visuelle narrativer om krigsforbrytelser med stor gjennomslagskraft. Historiene ligger i mønstrene, og metodene minner forbløffende om in silico-patologiens måte å bryte ned og analysere verden – bit for bit.
Hinsides fakta og fiksjon
In silico storytelling trenger ikke nødvendigvis å komme fra journalistikken.
KI kan gi oss fortellinger vi ikke selv kan finne - eller finne på. Ikke nødvendigvis bedre historier, men annerledes. Merkeligere. Mindre opplagte. Noen ganger uten synlig logikk, andre ganger med urovekkende presisjon. Hinsides både fakta og fiksjon. Og midt i dette rare kan vi kanskje finne noe nytt i oss selv.
Hva betyr dette for oss som formidler?
For oss som jobber med kommunikasjon, representerer dette et skjæringspunkt. Vi som har lært å forme budskap, tilpasse fortellinger og kjenne målgruppen, må nå også forholde oss til noe fremmed – noe som ikke er vårt, men som likevel snakker til oss.
Om ikke lenge vil språkmodeller og videoverktøy fortelle historier til oss. Kanskje om oss. Kanskje med en tone og en form vi enda ikke har sett. Kanskje med en innsikt vi selv ikke hadde kommet frem til. Ikke fordi vi ber om dem, men fordi mønstrene er der – og maskinene leser dem.
Fortellingen kommer ikke nødvendigvis fra en avsender, men fra en prosess. En beregning. En kobling vi ikke visste fantes. Og likevel kan vi kjenne den igjen. Bli grepet. Rørt. Forstyrret. Overrasket. Og kanskje – advart.
For når teknologien kan frembringe historier som beveger oss, uten at noen har skrevet dem, og uten at vi vet hvordan maskinene produserer dem – da må vi spørre oss selv: Hvem kontrollerer da narrativet? Hvem har trent modellen? Og hva betyr det for den kollektive forestillingsevnen, når historiene våre formes av systemer som ikke deler verken vår moral eller vår tvil?
Tilbake til utgangspunktet
Kanskje er det nettopp dette som blir vår fremtidige oppgave – som journalister, som kommunikasjonsfolk, som formidlere:
Ikke bare å skrive den ferdige historien, men å søke etter de mønstrene som avslører noe nytt. I datamengder, i uoversiktlige hendelser, i fragmenterte tekster – alt det som før virket for stort, for kaotisk, for komplekst.
I en in silico-virkelighet er historien kanskje ikke lenger noe vi først og fremst former, men noe vi avdekker – med hjelp fra maskiner som ser sammenhenger vi ikke klarer å gripe alene. Der vi før tolket virkeligheten gjennom observasjon og erfaring, må vi nå lære oss å samhandle med systemer som kan vise oss mønstre hinsides vår egen kognitive rekkevidde.
Det er fortsatt historien som gjelder.
Men kanskje finner vi den ikke lenger bare i det vi ser – men i det vi lar maskinene fortelle oss.

