The Creative Nexus

Færre kommunikasjonsrådgivere løser ikke bemanningskriser

På en helsekonferanse fikk forslaget om færre kommunikasjonsrådgivere og flere helsearbeidere salen til å le. Hva overser vi når vi setter de to oppgavene opp mot hverandre?

På en helsekonferanse jeg nylig var på, ble det sagt at helsesektoren trenger flere helsefaglige ansatte og færre kommunikasjonsrådgivere. Innleggsholderen forventet latter og fikk det.

Helsepersonell og en kvinne ser på et dokument sammen.
Kommunikasjonsrådgiver står ikke på siden av helsetjenesten, men midt i den, mellom fag, ledelse og offentlighet. Av Kari Andresen med ChatGPT

Dette er et utsagn som ofte får støtte, særlig i en sektor der mangelen på personell er reell og synlig. Ventelistene er lange, arbeidsbelastningen høy og prioriteringene krevende. I et slikt bilde er det lett å fremstille kommunikasjon som noe som ligger utenfor kjerneoppgaven.

Utsagnet er ikke unikt. I Norge har debatten om kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor pågått lenge og til tider hatt høyere temperatur enn det empiriske grunnlaget. Ofte drives den frem av enkelteksempler, politiske symbolsaker og utspill som ikke alltid skiller mellom høytlønnede kommunikasjonsdirektører, innleide rådgivere og rådgivere ansatt på ordinære tariffer. En kartlegging fra DFØ viser at kommunikasjonsansatte utgjør rundt én prosent av statsforvaltningen – en andel som har vært stabil siden 2016 – og at funksjonen snarere er under- enn overdimensjonert. Men den historien fortelles sjelden.

Utsagnet sier imidlertid også noe om hvordan vi forstår hva en kjerneoppgave er.

Pasienten møter ikke et informasjonsvakuum

Helse- og omsorgssektoren opererer i dag i et informasjonslandskap som er vesentlig mer komplekst enn tidligere. En forelder til et barn med en sjelden diagnose har typisk lest seg opp på internasjonal forskning før det første møtet med spesialisthelsetjenesten. Pasienter og pårørende orienterer seg på nett, i sosiale medier, gjennom pasientforeninger og utenlandske kilder – ofte lenge før de møter en lege. Mange bruker nå også KI-verktøy for å forstå symptomer, diagnoser og behandlingsalternativer. Dersom offentlig helseinformasjon er vanskelig å finne, uforståelig formulert eller lite tilgjengelig, fylles tomrommet raskt av andre aktører. Ikke alle av dem er like opptatt av presisjon og faglig forankring.

Ikke et spørsmål om omdømme

Dette er ikke PR. Det handler om styring, prioritering og pasientsikkerhet.

Når informasjon misforstås, kan det påvirke etterlevelse av behandling, forventninger til helsetjenesten og tilliten til faglige vurderinger. I et system der beslutninger ofte er komplekse og krevende å forklare, er evnen til å formidle en del av selve gjennomføringen.

God kommunikasjon kan ikke legges på til slutt. Den må inn tidlig – og på to nivåer. Kommunikasjonslederen må sitte i ledergruppen, der strategiske beslutninger tas. Ikke for å spinne budskap, men for å stille de spørsmålene ingen andre stiller: Hvordan vil dette lande hos pasientene? Hva trenger de ansatte å vite, og når? Hva skjer hvis dette misforstås?

Kommunikasjonsrådgiveren må på sin side inn i prosessene lenge før pressemeldingen skal skrives. Når en sykehusavdeling omorganiseres, når behandlingstilbud endres eller når nye retningslinjer skal implementeres, er det for sent å tenke på kommunikasjon når beslutningen allerede er fattet. Da kan man bare forklare – ikke forme.

KI optimaliserer – men vurderer ikke ansvar

KI-verktøy kan produsere tekst, strukturere innhold og tilpasse budskap raskt og kostnadseffektivt. Men teknologien forutsetter at noen har gjort det grunnleggende arbeidet: definert målgrupper, avklart begreper, vurdert risiko og tatt ansvar for helheten.

KI optimaliserer mønstre og sannsynligheter. Den vurderer ikke ansvar.

KI tar ikke stilling til hva som kan misforstås i en sårbar situasjon eller hvilke formuleringer som kan forsterke konflikt fremfor forståelse. Jo mer vi automatiserer, desto viktigere blir det at det finnes faglig dømmekraft i bunn.

Det samme gjelder tilstedeværelse i sosiale medier – å navigere disse plattformene på vegne av offentlige helseaktører er et strategisk valg som krever kompetanse og kontinuerlig faglig oppfølging, ikke bare publiseringsverktøy.

Ikke enten–eller

I denne sammenhengen fremstår kommunikasjon som en del av hvordan helsetjenesten faktisk fungerer i praksis, som et tillegg. Det er ingen motsetning mellom behovet for flere sykepleiere og behovet for god formidling. Kompetanse lar seg ikke bytte ut sånn uten videre.

Noen vil kanskje spørre hvorfor ikke. Stillingene koster jo penger som kunne ha gått til noe annet. Men kommunikasjonsrådgivere og sykepleiere finansieres over ulike budsjettlinjer, rekrutteres fra ulike utdanningsløp og lyses ut gjennom ulike stillingshjemler. En reduksjon i én kategori frigjør ikke automatisk midler til en annen. Det er ikke slik offentlige budsjetter er skrudd sammen.

Hva skjer med tilliten?

Det avgjørende spørsmålet er ikke om kommunikasjon skal prioriteres fremfor klinisk arbeid. Spørsmålet er hvordan helsetjenesten samlet sett skal håndtere økende kompleksitet, teknologisering og høyere forventninger fra befolkningen.

Men det mer grunnleggende spørsmålet er dette: Hva skjer med tilliten når ingen har ansvar for å forklare?

Mulige interessekonflikter: Artikkelforfatteren er ansatt som spesialrådgiver ved Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser.

Les originalen på LinkedIn ↗