Kanskje har du lagt merke til det: Plutselig snakker alle om å "optimalisere nettsiden for AI". Strukturert data, semantisk markup, bedre metadata.

Det hjelper. Men det løser bare halve problemet.
KI lærer mer av hva andre sier om deg enn av nettstedet ditt. Det endrer alt – både for dem som lager nyheter og for dem som trenger å bli omtalt.
PR som infrastruktur – ikke bare omdømme
Vi som jobber med kommunikasjon kjenner skillet: fortjent (earned) vs. betalt (paid) vs. eid (owned) medier. Men vektingen har skiftet flere ganger.
For et par tiår siden var fortjent medieomtale det aller viktigst, egentlig den eneste virkelige autoriteten. Men, med inntoget av sosiale medier skulle man bygge egne kanaler, være uavhengig av medieomtale, eie publikum, plattformer og ha full kontroll. Det var også denne trenden som fikk direktører til å blogge eller starte podcast, bedriftsmagasiner og nyhetsbrev.
Nå snur KI oss tilbake igjen
Nå kan det se ut til at det som da ble "nice to have" – bred, fortjent medieomtale – nå er i ferd med å få fornyet verdi, mens det vi eier selv har mistet kraft som autoritetskilder.
Hvordan kan det skje?
Jo, fordi i KI-systemenes logikk er dine egne kanaler - du selv - den minst pålitelige kilden. De sier nemlig nei takk til egenreklame.
KI vekter troverdighet, og den bygges fortsatt i redaksjonelle rom. Såkalt tredjepartsautoritet er ikke lenger bare en verdi for samfunnet, men har også blitt teknologisk kapital. PR er ikke lenger bare kommunikasjon men også datastruktur. Og datastruktur betyr tilgang til definisjonsmakt.
Så hva fungerer – og hva fungerer ikke?
KI-systemer lærer av hva som sies, hvem som sier det og hvor ofte. Det skaper en ny virkelighet der ressurssterke aktører får større gjennomslag, mens små aktører risikerer å bli usynlige fordi det snakkes for lite om dem.
Jeg så dette da jeg ledet kommunikasjonen for DoMore!, et forskningsprosjektet om KI-basert kreftdiagnostikk. 150+ medieoppslag skapte ikke bare synlighet den gang, men lever videre som potensielle kilder som KI-systemer bruker når noen søker informasjon om KI-diagnostikk i Norge.
Det er strukturell makt, men handler ikke bare om prestisje. Ett oppslag i Aftenposten veier ikke nødvendigvis som tidligere tyngre enn ti oppslag i fagblad og bransjeportaler. For KI-systemene teller den konsistensen og bredden som oppstår ved at flere uavhengige kilder bekrefter det samme.
Nettsider fungerer dårligere enn man skulle tro. Mange prøver å tilpasse dem for KI, men hovedproblemet består: Informasjon er spredt over mange undersider som lastes ulikt avhengig av hva du klikker på. Cookies-bannere og pop-ups forurenser dataene. Og siden nettsider oppdateres hele tiden, vet ikke KI hvilken versjon som er den gjeldende.
Jeg har erfart dette direkte gjennom The Creative Nexus. Siden 2023 har jeg laget årlige oppsummeringer av Arendalsuka-programmet. Hver gang blir det manuelt og tidkrevende – selv med KI-verktøy. Ikke fordi informasjonen mangler, men fordi den er strukturert for mennesker, ikke maskiner. Program lastes dynamisk, informasjon er fragmentert, tidspunkt formateres ulikt. KI-verktøyene henter til og med inn fjorårets program.
Uansett hvor godt du strukturerer nettsiden din, vil det du sier om deg selv veie lettere enn det andre sier om deg.
Og sosiale medier?
Også sosiale medier-innlegg er flyktige og lite standardiserte. De er dårligere som autoritative datapunkter enn redaksjonelle artikler, men bildet er komplekst. Grok bruker X-poster direkte, Reddit selger diskusjonsdata til KI-selskaper, LinkedIn-profiler indekseres.
Likevel veier enkeltstående poster lettere enn bred redaksjonell omtale. Den sterkeste effekten er sannsynligvis indirekte, når engasjement utløser journalistisk dekning, som igjen blir del av KI-systemenes kunnskapsbase.
Hva betyr dette for mediene?
Nyhetsartikler er også nettsider – men fungerer annerledes. De publiseres med strukturert markup som forteller KI hva som er overskrift, forfatter og brødtekst. De ligger stabilt uten kontinuerlig omstrukturering. Og de valideres av andre – lenkes til, siteres, deles.
Dette betyr ikke at nettsider er unyttige – men at de alene ikke lenger holder. De må fungere sammen med bredere synlighet i redaksjonelle rom
Pressemeldinger og artikler har det KI-systemer verdsetter: ren tekststruktur, datostempling og stabile URL-er. Dermed får redaksjonell integritet plutselig teknologisk verdi. Journalistikk blir infrastruktur for kunnskapssystemer. Arkivinnhold får nytt liv.
Dette skiftet har Mynewsdesk forstått. De posisjonerer seg som bindeledd: hjelper organisasjoner med å nå mediene – som igjen blir kildene KI-systemene stoler på. En mellomposisjon som plutselig er mer verdifull.
Når organisasjoner innser at egne nettsider ikke holder, må de tilbake til tradisjonelle medier. Det kan styrke forhandlingsposisjonen til dagens svekkede medier.
Likevel står utfordringene i kø. Hvordan får mediene betalt når KI sammenfatter innholdet deres uten at folk klikker? OpenAI har inngått avtaler med Financial Times og Associated Press, Google betaler utgivere. Men det er piloter, ikke løsninger. Spørsmålet gjenstår: Får mediehusene nok betalt for rollen innholdet deres nå spiller?
Fra medieomtale til maskinlæring
Synlighet har alltid vært en konkurranse om hvem som får representere virkeligheten. Forskjellen nå er at mellomleddet er en maskin med overbevisende stemme. KI-systemer lærer ikke fra virksomhetenes nettsider. De lærer fra hva andre sier om den. Spørsmålet er hvilke sider vi vil at de skal lære av – og hvem vi mister hvis vi ikke følger med.
Kari Andresen | AI for alle AS

