The Creative Nexus

Stor hype, liten hype – teknologiens utvikling går sin gang uansett

Nanoteknologien fant veien inn i hverdagen med lite oppstyr. Kunstig intelligens følges av store løfter og advarsler. Hva forteller forskjellen om hvordan vi snakker om ny teknologi?

Nanoteknologien fikk aldri sitt folkelige gjennombrudd. Kunstig intelligens drukner i oppmerksomhet. Likevel har begge funnet veien inn i samfunnet – den ene som usynlig infrastruktur, den andre som høylytt daglig samtaleemne. Hva forteller det oss om hvordan teknologier egentlig sprer seg?

To kvinner blant måleapparater og diagrammer.
Noen teknologier mangler språk. Noen formidlere mangler publikum. Av Kari Andresen med Nano Banana

Svaret ligger sjelden i teknologien selv, men i hva som lar seg formidle, hvilket språk som finnes for den, og hvilke bilder som kan gi den form.

Tidlig på 2010-tallet tok jeg formidlingsoppdrag for ulike oppdragsgivere. NANO2021 – Forskningsrådets store program for nanoteknologi og avanserte materialer var ett av dem. Nanoteknologi opererer på en skala så liten, ned til én milliondels millimeter, at materialenes egenskaper endres på måter vanlig kjemi ikke kan forutsi. For programmet skrev jeg artikler publisert på forskning.no om etikken rundt hvilke nanoprodukter som burde utvikles, og om hva som skjer med nanomaterialer når de ender opp i kloakken. Klare regler fantes ikke, og svarene lot vente på seg.

Det var ikke enkle saker å skrive. Fordi det lå en diffus uro over feltet, var det nesten umulig å skrive frem interesse, langt mindre begeistring. Hva skjer når nanopartikler havner i avløpsvannet, i kloakkslammet som spres på åkrene, i organismene som tar dem opp? Regelverket var ikke laget for denne typen materialer, og ingen hadde gode svar.

En kollega hadde det parallelle biotekprogrammet, BIOTEK2021. Bioteknologi hadde en umiddelbar inngang fordi den handlet om kropp, helse og liv, mens nanoteknologiens muligheter var abstrakte.

Uroen var der fra starten

Forskningsrådet hadde sterke grunner til å formidle. Forskningsmidler skal rettferdiggjøres overfor bevilgende myndigheter, resultater skal kommersialiseres og teknologien skal implementeres. Nanoteknologien hadde allerede funnet veien inn i hverdagsprodukter som tannbørster, treningsklær, skismøring, bilpleievoks, sminke, og mulighetene ble presentert som mange og lovende. Men uroen var der fra starten, som en bakgrunnsstøy ingen helt visste hvordan de skulle håndtere.

Svaret kom gradvis, og det kom hardest på et felt få hadde sett for seg. I likhet med nanomaterialene virker de fluorbaserte stoffene i skismøring på et nivå så lite at egenskapene ikke lar seg forutsi. Dermed ble de heller ikke ordentlig dekket av regelverket. Stoffene, kjent som PFAS, viste seg å hope seg opp i lever og blod hos smørere som hadde arbeidet med dem i årevis uten å vite hva de ble utsatt for. Den store offentlige debatten kom likevel først mot slutten av 2010-tallet, da studier viste at smørere hadde langt høyere fluorverdier i blodet enn normalbefolkningen. Det internasjonale skiforbundet innførte totalforbud mot all fluorsmøring fra sesongen 2023/24. For smørerne kom det likevel for sent.

For mange ble fluorskandalen bekreftelsen på det de allerede fryktet om nanoteknologi, nemlig at stoffer vi ikke kan se, smake eller lukte, likevel arbeider seg inn i kroppen over år. At vi ikke vet konsekvensene før skaden er skjedd. Uroen som hadde vært diffus og vanskelig å formidle, fikk et konkret ansikt, noe som reflekterte tilbake på feltet som helhet.

Det treffer fortellinger vi har om oss selv

Skismøringssaken var i stor grad en norsk diskurs. I andre land dreide bekymringen rundt nanoteknologi seg gjerne om industriell eksponering, militær anvendelse eller mattrygghet. I Norge landet uroen i skiløypene, i naturen, i kroppen til frivillige smørere som trodde de bidro til idretten og den nasjonale stoltheten. Når konsekvensene av en ny teknologi rammer norske identitetsmarkører som ski, dugnad, ren natur og fysisk helse, treffer den selve fortellingen vi har om oss selv.

Noe lignende skjedde i markedsføringen. «Nano» ble en periode brukt som premiumsignal – et stempel som skulle fortelle forbrukeren at produktet tilhørte en høyere teknologisk klasse. Tannbørster, treningsklær, bilpleie. Ikke ulikt måten «bio», «quantum» eller «AI» brukes i dag. Men premiumifiseringen forutsatte at begrepet vekket positive assosiasjoner, og etter hvert som uroen rundt helse og miljø vokste ble selve ordet tvetydig. Produsentene sluttet å bruke det, og da begrepet forsvant fra hyllene forsvant også mye av den folkelige bevisstheten rundt teknologien.

Nanoteknologi forsvant likevel ikke. Den ble bare mindre synlig. Regelverket hentet gradvis inn noe av det tapte. EU innførte krav om merking av nanomaterialer i kosmetikk og næringsmidler, og registreringsplikten ble skjerpet. Også merkeplikten hadde en klar konsekvens for markedsføringen. Når hudkremen må informere om nanoinnhold på etiketten, mister «nano» sin funksjon som premiumsignal – ordet som skulle selge produktet ble i stedet noe forbrukeren fikk en påminnelse om til å ta stilling til. Om det var en utilsiktet bieffekt eller et bevisst grep for å gi forbrukerne reell valgfrihet, er et åpent spørsmål. Resultatet var uansett det samme. Reguleringen ble med teknologien ut av offentligheten og inn i infrastrukturen. I dag ligger nanoteknologi til grunn for mye av det vi omgir oss med, fra materialer og elektronikk til energi og medisinske løsninger, en omfattende, men i stor grad også usynlig infrastruktur.

Kunstig intelligens hadde heller ikke noe språk

Da jeg noen år senere begynte å jobbe med kunstig intelligens, kjente jeg igjen problemet fra nano-årene. Teknologien hadde mange navn, men i offentligheten eksisterte ingen av dem. Folk flest hadde ikke peiling på hva det handlet om, og det var heller ingen grunn til at de skulle ha det. Prosessene foregikk inne i systemer ingen kunne se, resultatene var usynlige i hverdagen, og språket for å beskrive hva som faktisk skjedde eksisterte knapt utenfor fagmiljøene.

Det løsnet gradvis, og av flere grunner samtidig. Større datamengder og regnekraft gjorde det fra rundt 2016 mulig å trene modeller som faktisk fungerte, og teknologien modnet. Men formidlingen ble også bedre – mer erfaren, mer presis, med sterkere bilder og tydeligere eksempler på hva systemene faktisk kunne gjøre. Utfordringen var og er fortsatt, at kunstig intelligens ikke ser ut som noe. En nanopartikkel kan avbildes i elektronmikroskop, men et nevralt nettverk er usynlig også for dem som bygger det. Feltet hadde lenge manglet et samlende begrep folk kunne forholde seg til – maskinlæring, dyplæring og nevrale nettverk er presise, men de forteller ikke folk flest hva det handler om. Da «kunstig intelligens» festet seg som samlebegrep fikk folk et ord å tenke med, og dermed også et ord å mene noe om. Kombinasjonen av teknologisk modenhet, bedre formidling og et begrep som faktisk kommuniserte, løftet feltet ut av fagmiljøene og inn i offentligheten på en måte som ikke hadde vært mulig tidligere.

Likevel var det først da språkmodellene kom at noe virkelig endret seg, fordi teknologien da begynte å formidle seg selv. Den møter oss direkte i tekst, i svar og i forslag, og forklarer seg selv mens vi bruker den.

Tørketrommelen min har et AI-program

Det samme mønsteret begynner å tegne seg med selve begrepet kunstig intelligens. Min tørketrommel har et AI-program. I praksis betyr det at den ikke stopper før klærne er tørre på grunn av en fuktighetssensor. Når «AI» brukes som premiumsignal på samme måte som «nano» ble brukt på tannbørster og treningsklær, blir det vanskeligere å føre presise samtaler om hva teknologien faktisk kan. Det gir også næring til dem som vil avfeie det hele som hype. KI forsvinner likevel ikke fra offentligheten selv om begrepet vannes ut, fordi teknologien fortsetter å forklare seg selv mens vi bruker den.

Her ligger kanskje det som skiller teknologier som sprer seg bredt fra dem som forblir i fagmiljøer og industri:

Noen teknologier må forstås før de kan brukes, mens andre kan brukes lenge før de forstås. Den forskjellen er avgjørende.

Vi har sett det før med internett, mobiltelefonen og bilen – teknologier de færreste kan bygge selv, men som mange kan ta i bruk, og som derfor ble en del av hverdagen og hvordan vi snakker om verden.

Tillit må bygges

Da jeg begynte å formidle kunstig intelligens i kreftforskning, handlet det om å skape tillit. Forskning som DoMore! – der KI skulle hjelpe patologer med å stille bedre kreftdiagnoser – trengte befolkningens tillit like mye som faglig anerkjennelse. Kreftforeningens givere, sykehusledelse, pasientrepresentanter, Forskningsrådets beslutningstakere, byråkrater og politikere måtte tro på at en maskin kunne bidra til å redde liv. Den tilliten var ikke gitt. Det var heller ikke opplagt at den i det hele tatt skulle forsøkes bygget. Nevrale nettverk ble ikke akkurat ansett som pasientnær forskning i Kreftforeningens forstand, og skillelinjen mellom det som var nær pasienten og det som foregikk in silico, i maskinen, var reell. At den skillelinjen gradvis ble utfordret og forskjøvet, skyldtes ikke minst en bevisst og smart holdning til formidling fra forskningsledelsens side – en innsikt om at teknologien måtte fortelles i et nytt språk som ga mening også utenfor fagmiljøet.

Skepsis er ikke det samme som fiasko

I dag er situasjonen en annen. Skepsisen mot kunstig intelligens er bred, høylytt og fyller avissider og politiske debatter. Det er et mønster teknologianalytikere kjenner godt. Gartners såkalte hype cycle beskriver hvordan nye teknologier følger et forutsigbart forløp. Begeistringen kommer først og når sitt høydepunkt, så følger desillusjonen, og til slutt en mer nøktern forståelse av hva teknologien faktisk kan brukes til. Men nanoteknologien passet aldri helt inn i den kurven. Den nådde knapt det folkelige høydepunktet modellen forutsetter før den gled stille inn i infrastrukturen uten at folk flest la merke til det. KI ser foreløpig ut til å følge kurven tettere, men om den ender på platået eller forsvinner ned i glemselen gjenstår å se.

For en formidler kan skepsisen vi ser i dag se ut som et tegn på at noe har gått galt. Jeg leser det likevel annerledes. For å være skeptisk må man kjenne til noe, og at folk flest nå har sterke oppfatninger om kunstig intelligens er derfor snarere beviset på at formidlingen har lyktes enn et tegn på at den har mislyktes. Mens nanoteknologien knapt nådde den debatten, er KI ble noe vi snakker om, krangler om og forholder oss til. Og det er kanskje det beste en formidler kan håpe på.

Hvilke samtaler får vi lov til å ha?

Samtidig reiser et spørsmål vi ikke har noe godt svar på ennå. Nanoteknologien fra forsvant ikke fra offentligheten fordi teknologien ble mindre viktig, men fordi den sluttet å være synlig. Kunstig intelligens har foreløpig et språk folk kan bruke, men tilgjengelighet er ingen garanti, og også denne teknologien kan bli så innvevd i hverdagen at den slutter å synes.

Hva avgjør om en teknologidebatt forblir åpen – eller sakte trekker seg tilbake til fagmiljøene? Svaret handler sjelden om vilje eller tilgang. Det handler om språk. Og om synlighet. Teknologier som mister begge deler, mister også sin plass i den offentlige samtalen – stille, og nesten uten at noen legger merke til det.

«Nanotøys eller nanonytte?» – forskning.no, august 2013 https://www.forskning.no/forbruk-miljoovervakning-partner/nanotoys-eller-nanonytte/620649

«Hva skjer når nanomaterialer går i kloakken?» – forskning.no, desember 2014 https://www.forskning.no/partner-nanoteknologi-miljogifter/hva-skjer-nar-nanomaterialer-gar-i-kloakken/521559

Jeg er Kari Andresen, og den som står bak nyhetsbrevet The Creative Nexus. Her utforsker jeg kunstig intelligens, kommunikasjon og hva som egentlig skjer når ny teknologi møter offentligheten.

Les originalen på LinkedIn ↗